LIVSTEGN

2002 - 2003

Etter å ha bodd i Oslo i 10 år, flyttet jeg med kone og barn til Son i 2001, hvor Kristin etter hvert skulle bli rammemaker. Maria var akkurat 10 måneder gammel da vi reiste fra pittoreske Rodeløkka i Oslo til Deør skog i (om mulig enda mer pittoreske OG idylliske) Son. Peter ble født året etter, samme år som Tormod Løkling og jeg ble spurt om å bidra fast med en tegneserie i Utdanningsforbundets fagblad, treffende nok kalt Utdanning. 

Siden både Tormod og jeg var småbarnsfedre, og hadde vokst opp og gått på skolen sammen ut hele 1970-tallet, var det naturlig for oss å dykke ned i vår felles barndom. Resultatet ble Livstegn, en selvbiografisk tegneserie på til sammen 54 enkeltstående sider, alle utgitt i årene 2002 og 2003. Vi tegnet og fortalte fra barneskolen vi gikk på, som selvfølgelig het Midtun skole, og oppveksten vår på henholdsvis Løkling- & Midtun-haugen. 

Samarbeidet med Tormod var som å gjenoppleve guttedagene, med fotballspilling, cowboy og indianere, laging og kasting av boomerang, skrens med Apache-sykkel med påfølgende tryning i grusen, gymtimer og skoledager med lukten av svipenn på sløyden … og den skjebnesvangre bankingen på døren til klasserommet, som Tormod så passende beskriver, med lånte verseføtter fra Edgar Allen Poe sitt dystre dikt «The Raven»:

Du husker vel i klasserommet,

Brått en ukjent knoke trommet,

Frøken sa ”Det banker på!”

Alle satt vi redde, stive.

Visste godt ”Det gjelder livet,”

Dødens engel kommer nå.

Kledt i hvitt med ditto klogger,

Banker marerittet nå –

Svarteper må ut og gå.

De nervesvake hikster, tuter,

Når storbystet med åreknuter,

Hos oss står den onde ånd.

Hun plirer gjennom sterke briller,

Går på Gud vet hvilke piller,

Tannlegen sin høyre hånd. 

En fortapt til Hades’ porter,

Skal hun føre med sin hånd,

Morna, liv og vennskapsbånd!

Navnet leses, det er Knut,

Klassen jubler, puster ut,

Alle så nær som én.

For bakerst der med knær helt mo,

Knut står opp med likblek ro,

Han kommer, men er sen.

Den dømte går sin tunge ferd,

Og mens han somler, redd og sen,

Nynner vi andre ”… en tann som er ren.”

Arild Midthun,

Son, mai 2024