“Ivar Aasen: ei historie om kjærleik”
Det Norsk Samlaget, 1996
Omslag og design: Marius Renberg
Kalligrafi side 40, 41 & 52: Judith Hauge Nærland
Høsten 1995 var jeg på et seminar med den erfarne og meget dyktige forfatteren Erna Osland. Hun hadde lyst til at vi sammen skulle lage en tegneseriebiografi. Før hun sa hvem den skulle handle om, beskrev hun en ung mann som sitter konsentrert ved skrivebordet sitt, da en kvinne som (tror hun) er kjæresten hans, kommer for å spørre etter ham. Straks han oppdager henne fra vinduet, sniker han seg ut og stikker til skogs.
Høsten 1971 begynte jeg på Midtun skole, hvor jeg helt til sommeren 1980 skulle gå i klasse med Tormod Løkling, hans fetter Nils og mange andre gutter og jenter, som jeg fortsatt nå, over femti år senere, ser tydelig for meg. Allerede som syvåring kunne jeg sitte i timesvis ved tegnebordet på gutterommet, bakerst i huset vårt på Høgaste. Vi bodde med en stor skog rundt oss, langt unna resten av Midthun-slekten og bebyggelsen i Midtunvegen, og ja, så høyt oppe at da skogen og markene senere ble lagt under asfalt, navnga kommunen det nyanlagte boligfeltet Midtunhaugen.
Min mor ble derfor særs overrasket da hun åpnet døren, ikke lenge etter min skolestart, og så at mange av jentene i klassen min hadde strevd seg opp hele den lange og bratte grusveien, og kom nå for å spørre etter meg. Jeg la fra meg blyanten, og hoppet selvsagt ut av vinduet og stakk til skogs.
Derfor sa jeg umiddelbart ja til Erna da hun foreslo at vi skulle samarbeide om en tegneseriebiografi, før jeg visste hvem den skulle handle om. Det dreide seg altså om den norske lingvisten Ivar Aasen, og boken måtte være fiks ferdig til 100-årsmarkeringen av hans dødsdag, 23. september 1996. Det ble bare tiden og veien, og ja, veien ble lagt i Ivars fotspor. Til og fra Ørsta/Volda og ut på hans mange og lange turer, som han hadde gjort for å samle inn eksempler fra norske dialekter til det som skulle bli «Ordbog over det norske Folkesprog» i 1850 og «Prøver af Landsmaalet i Norge» tre år senere. Dette dannet grunnlaget for det vi i dag kjenner som nynorsk, vedtatt som ett av de to offisielle norske skriftspråkene allerede 12. mai 1885.
Jeg er Erna evig takknemlig for det unike samarbeidet vårt, og for den fantastiske reisen hun så storsinnet inviterte meg med på. En reise fra amerikanske humor- og superserier, som MAD og Supermann, samt fransk-belgiske albumserier, som Asterix og Viggo, via våre hjemlige julehefter og humorblader, som Truls & Trine, Norsk MAD og Pyton, inn i et helt nytt landskap og formspråk.
Arild Midthun,
Son, september 2024
